Kallsopplevelse

Kallsopplevelse til Vanuatu

Jeg har lenge slitt med å akseptere at det er hit Gud kaller meg. Til et land som har en altfor høy luftfuktighet, ekle insekter og en stor åndelig kamp. Heldigvis har Gud jobbet i hjertet mitt og jeg kjenner at jeg brenner for å sette i gang med arbeidet. Jeg må hoppe ett år tilbake i tid hvor engasjementet for å reise opp en generasjon av kvinner som vet deres identitet startet. 

Frihet for kvinner 

En langhelg tilbrakt på Grimerud gård, Ungdom i Oppdrag (UIO) sin hovedbase på Hamar, var startskuddet på kallsopplevelsen min. I løpet av helgen brukte vi mye til på å snakke om, be og lytte til Gud for hva hjertet vårt brenner for. Dette er et spørsmål jeg egentlig aldri har stilt meg selv eller Gud før. Det jeg hørte fra Gud var: "å sette jenter i frihet". Å se jenter finne sin ekte identitet. At de skjønner hvor fantastiske og velskapte de er, og dermed får lov til å gå ut i hverdagen sikker i sin identitet. Når jeg først hørte dette kjente jeg at det var litt kjedelig. Det er jo så «typisk» kall. Jeg var usikker på om det faktisk var Gud eller om det bare var meg som fant på dette i hodet mitt, men jeg valgte å skrive det ned. Om / hvordan dette skulle skje visste bare Gud, og jeg hadde det egentlig ganske fint med å vente på hans timing.

Etter Brave Love konferansen på Grimerud gikk veien videre til Kona, Hawaii, for å jobbe som frivillig på UiO basen i tre måneder. I løpet av denne tiden opplevde jeg for første gang i livet at folk talte inn i livet mitt og profeterte om fremtiden. Folk delte bilder de fikk og bibelvers. Ulike mennesker kom opp til meg uavhengig av hverandre.

Det første som skjedde var under et møte for de frivillige på UiO basen i Kona, Hawaii. Under møtet gikk jeg frem til scenen for å bli bedt over. Når taleren, Frenchie Gamero, la hånden på skulderen min sa han:

"God is marking you with his Holy Spirit. I see you ministering to a lot of (younger) women, bringing them into freedom."

Jeg ble helt satt ut. Denne mannen vet ikke en eneste ting om livet mitt, jeg har aldri snakket med han før. Hvordan kunne han vite at jeg for litt under en måned siden hadde hørt fra Gud selv at jeg har et kall til å sette kvinner i frihet. Dette er en av de øverste lederne i UiO globalt. Det kunne bare vært Gud som åpenbarte det for han mens han ba over meg.

En mor for nasjonene

Jeg var igjen på et møte for de frivillige. Etter møtet var ferdig fikk jeg en lapp, skrevet av en jente jeg ikke kjente. Hun var ikke en del av de frivillige, men kom bare litt tilfeldigvis innom møtet vårt. Under lovsangen hadde Gud gjort henne oppmerksom på meg. Hun skrev så en lapp til meg som jeg fikk på slutten av møtet. Dette stod på lappen.

"Jeg føler at Gud sier til meg at han reiser deg opp til å bli den neste Deborah (Dommerne 4-5). Han reiser deg opp til å bli en mor for mange, en mor for nasjonene. Herren har gitt deg mye visdom og autoritet som han kommer til å bruke til å berøre så mange liv."

Dette var jo litt spennende, men igjen hadde jeg en visshet om at jeg ikke kunne få dette til å skje. Bare Gud kan gjøre meg til en mor for nasjonene. Han får la det skje i sin timing. Dette er hvert fall ikke noe jeg kan klare i egen kraft.

En annen hendelse skjedde midt under en lovsangskveld med hele UiO basen på Hawaii. En jente kommer opp til meg og sier:

"Marte, under lovsangen så jeg et bilde av deg som løper gjennom en folkemengde av mørke kvinner med en fakkel (Jesus). De står på rad og rekke med hver sin fakkel, klar for å bli tent av din brennende fakkel".

Jeg bet meg merke i detaljen av mørke kvinner, hun sa selv at hun ikke visste hvorfor de var mørke. Jeg ble litt forvirret, for jeg hadde en magefølelse av at jeg ikke skulle til Afrika og jobbe som misjonær. Det var ikke noe jeg følte fred over. Likevel skrev jeg ned bildet og sa til Gud at han måtte vise meg hva det betydde i sin tid. Enn så lenge la jeg det på hyllen.

Disippeltreningsskole (DTS)

Januar 2024 reiser jeg til New Zealand for å starte på min disippeltreningsskole (DTS) med UiO. Det første som møter meg når jeg får tildelt rom er en velkomstlapp på sengen min, skrevet av en av lederne våre. Det står:

"Når jeg ba for deg følte jeg at Gud ledet meg til historien i Dommerne 4 & 5. Historien om Deborah. Hun var en sterk leder som var lydig til Gud og valgte å ta Israel under hennes vinger som en mor. Det er akkurat som om Gud sier at du har en lignende salving, å være en mor. En mor til nasjonene."

Etter å ha lest dette begynner jeg bare å le. For hvem andre enn Gud er det som kan få to lapper på ulike tidspunkt til å si det samme. De to menneskene som skrev lappene vet ikke om hverandre, en på Hawaii og en i New Zealand. Likevel har begge brukt tid til å lytte inn mot Guds hjerte og plan over meg. Igjen satt jeg med en visshet om at å sette folk i frihet er noe Gud kaller meg til. Likevel er det lite jeg kan gjøre her og nå enn å spørre Gud hvordan jeg kan gjøre ventetiden best mulig.

Frykt for fremtiden

I løpet av DTSen startet det en prosess i meg av å gi fra meg kontrollen over egen fremtid og stole på Gud. Jeg kjente tydelig at jeg ikke skulle søke etter muligheter, men at muligheter skulle finne meg. Helt dust, tenkte jeg. Er det noe jeg har gjort de siste årene så er det jo å gjøre taktiske valg for å sikre meg en god fremtid. Likevel var det som om Gud kalte meg til å gi slipp på den kontrollen jeg har hatt og stole på han. Dette åpnet opp et nytt rom inni meg. Frykten for fremtiden.

Når jeg overga kontrollen over egen fremtid i Guds hender var det som om jeg innså frykten jeg hadde. Hva om jeg feiler. Hva om jeg feiler Guds planer for mitt liv. Ikke hører når han kaller meg. Hva om jeg feiler meg selv. Jeg er allerede 24 år og vet at Gud har kalt meg til å bli misjonær. Likevel er jeg ikke der enda... Hva om jeg feiler venner og families forventninger til meg. De forventer jo at jeg skal finne meg en jobb, ektefelle og slå meg til ro en gang, gjør de ikke? Sist, men ikke minst; hva om Gud feiler meg. Hva om han ikke viser meg det neste steget?

Når jeg innså at jeg egentlig var redd for å feile ledet Gud meg til Jeremia 29, 11: «Jeg vil gi deg fremtid og håp». Samt Jesaja 48, 17: «Jeg har talt og kalt deg. Jeg vil la deg lykkes på din vei». 

Utolmodig

Selv om det ikke var behagelig fikk jeg overgi min kontroll over fremtiden og bli en av de crazy YWAMerne som «bare venter» på Guds veiledning. Jeg har helt ærlig aldri forstått det før jeg selv stod i den situasjonen. Jeg har hatt så mange fordommer mot de som ikke tar kontroll over egen fremtid og gjør det som er nødvendig for å komme seg dit. Kanskje det var nettopp derfor Gud viste meg hvor viktig det var å gå gjennom denne prosessen. Jeg lovet Gud at jeg ikke skulle snakke med han om fremtiden min før Han minnet meg om det. Ambisiøst.

Dette løftet klarte jeg ikke å holde så lenge ahah. Det tok bare noen uker før jeg begynte å bli utålmodig. Jeg måtte jo snart få vite hva neste steg er, eller hva Gud? Jeg satt utenfor det lille kapellet vårt tidlig en kald morgen mens jeg lot solen tine opp fjeset mitt. Gud, nå er det vel på tide å åpenbare det neste steget for meg. Jeg har ventet lenge nok nå, har jeg ikke? Jeg lukket øynene mine og ventet forventningsfullt på svar. Det jeg så var en høy vegg som kom nærmere og nærmere, før jeg hørte: «Stopp, Marte. Stol på meg. Du har gitt meg kontroll, så vent». Jeg skammet meg litt over at jeg brøt mitt eget løfte og bad om tilgivelse. Gud spurte så om jeg kunne klare å komme hjem til Norge etter DTSen uten å vite neste steg, eller hva jeg skulle ta meg til når høsten kom. Etter litt om og men, kom jeg frem til at det skulle jeg klare ja. Det kunne jo blitt et kult vitnesbyrd for familie og venner om hvordan jeg har gitt fra meg kontrollen over egen fremtid og stoler fullt og helt på Gud. For han er faktisk verdig min fremtid. Om jeg så må se litt rar ut i verdens øyne, har det ikke så mye å si, fordi jeg er mer opptatt av å følge det Gud sier uten å teste han for mye. Jeg begynte nesten å bli litt gira på å komme hjem og ikke ha peiling på hva neste steg er. Likevel ble det ikke slik. Gud viste meg i rett tid hva neste steg er. Men Gud testet meg i å se hvor langt jeg egentlig var villig til å gå når det kom til å stole på han og virkelig gi han kontroll.

Inn i skolene

I løpet av denne perioden når jeg venter på at Gud skal vise meg neste steg, fikk jeg også en lapp fra ene skolelederen hvor det stod: «Marte, jeg føler at Gud sier til meg at du ikke må skynde deg inn i tjeneste og arbeid. Jesus var 30 år før han begynte sin gjerning. Ta det med ro.» Å nei, tenkte jeg. Gud, må jeg vente til jeg er 30 år før du skal si hvor du vil ha meg??? Det tok meg noen uker før jeg falt til ro med den tanken også. Jaja, Gud, om det er slik du vil ha det så er det vel det som er best. Jeg vil bare si at jeg synes det er litt vel lenge å vente. Men jeg anerkjenner også at du vet best.

En annen morgen satt jeg ved kapellet og hadde min stilletid med Gud. Jeg sa alt jeg hadde på hjertet og spurte så han: Hva er på ditt hjerte i dag Gud?

Det jeg hørte var: Gå inn i skolene. Hva i alle dager tenkte jeg. Jeg skjønte ikke, og gav det til Gud. Jaja, om dette faktisk er fra deg så får du vise meg hva det betyr i riktig tid. Det gjorde han sannelig.

Vi reiste så til Vanuatu på outreach, og jeg glemte litt tankene rundt fremtiden. Jeg hadde mer enn nok å være til stede. Den eneste gangen jeg husker at jeg tenkte over fremtiden min var mens jeg stod i dusjen og frykten kom over meg. I det jeg gikk ut av dusjen var det som om Gud sa «stopp» og minnet meg om at Han er den som har kontroll. Jeg skal ikke tenke mer over det før tiden er inne. Bare lev i øyeblikket.

Guds åpenbaring

En dag jeg stod og vasket vinduer på senteret kom jeg i snakk med Anna, lederen av arbeidet i Vanuatu. Hun spurte meg om hva jeg skulle gjøre etter DTSen. Jeg svarte ærlig at jeg hadde null peiling, og fortalte henne om hvordan jeg hadde overlatt kontrollen til Gud. Vi snakket litt om utdanningen min, og jeg delte om brannen i hjertet mitt om å lede kvinner inn i frihet og helhjertet etterfølgelse av Jesus. Hun sier så: «Om du noen gang trenger et sted å være, så er vi her. Det er så mange muligheter her og ikke minst muligheter for å utvikle og komme med nye satsningsområder.» Hun snakket så videre om «Keep Safe» programmet og mulighetene der. Jeg lyttet, men svarte at det ikke var noe for meg. Likevel påpekte jeg viktigheten av arbeidet og at jeg heier på det de driver med. Jeg fortsatte å vaske vinduer og tenkte ikke så mye mer på samtalen før kvelden kom og jeg stod i dusjen. I det jeg gikk ut av dusjen var det som om døren som har vært stengt så lenge, plutselig åpnet seg. Jeg bare visste at tiden hadde kommet for å spørre Gud om fremtiden min. Det var som om han hadde noe han vil vise meg. Jeg tørket meg fort og løp inn på rommet for å finne notatboken min. Mens jeg løp fra badet til soverommet var det som om brikker bare falt på plass i hodet mitt, og plutselig gav alt mening. Jeg skal bli værende i Vanuatu. Dette er det jeg skrev:

«Nå begynner brikkene å falle på plass. Jeg blir minnet om setningen jeg fikk i New Zealand som fortalte meg at jeg skulle gå inn i skolene. Ideen om å viderutvikle «Keep Safe» programmet. Forkynne til jenter at de har en stemme, at de er dyrebare i Guds øyne og derfor kan de si NEI. Tenk å kunne gå inn i alle skolene her i landet og forkynne det budskapet?!. Jeg husker ordet jeg fikk fra Mandy, hun som underviste oss i den hellig ånd. Før jeg hadde en privat samtale med henne hadde hun bedt over meg, og det hun følte hun fikk fra Gud var ordene: Reise og båter. Jeg har lenge lurt på hva båtene skulle bety. Men for å komme seg til ulike skoler her i landet må man reise med båter for å komme seg frem. Vanuatu er et land bestående av hundrevis av små øyer. Jeg tenker så på bildet jeg fikk på Hawaii, hvor jeg løper gjennom en rekke av mørke kvinner mens jeg holder en flammende fakkel. Kvinnene i Vanuatu er mørke og passer bildet perfekt. Er det et land på denne kloden som trenger at noen tenner en fakkel for Jesus, så er det her. De har allerede grunnlaget. Å være fra Vanuatu er å være kristen. De har en visshet om at Gud finnes og går allerede i kirken på søndager. Likevel trenger de en overbevisning om at det ikke bare er teori og tradisjon, men en levende relasjon som er mulig å ha med Gud! Det trengs bare en liten flamme for å «sette fyr på landet».

Mens jeg har vært her i Vanuatu har Gud virkelig knust hjertet mitt for kvinnene her hele to ganger. Den første gangen var i landsbyen. Den andre gangen for kvinnen som var i fengsel. Mens jeg sitter her er det som om Gud minner meg om en bønn jeg ba for noen år siden: «Gud, om du bare knuser hjertet mitt for et folkeslag, så vet jeg hvor jeg skal gå.» Jeg har heller aldri følt meg så ledet av DHÅ som jeg har i dette landet. Det er jo helt utrolig. Ordene fra fangevokteren kommer også til minnet mitt nå: «Marte, du inspirerer. Fortsett å gjøre det!». Dette er jo svaret på lovnader jeg har fått før om at jeg skal være en inspirator av noe slag. Nå tror jeg at jeg skjønner mer om hvor Gud vil ha meg i fremtiden, hjelpes. Jeg trenger mer undervisning og kunnskap før jeg går, gjør jeg ikke? Hva med DBS?

Gud lytter til mine tanker, men plutselig dukker det opp flere bibelreferanser i hodet mitt. Jeg slår opp og der står det:

2. Mosebok 4,12: «Gå nå, jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si».

Titus 2, 11 – 15: «Med myndighet skal du forkynne og formane!».

At Anna, lederen av arbeidet her i Vanuatu kom til meg i dag er jo faktisk en bekreftelse på det Gud sa tidligere om at muligheter skal finne meg. Jeg har nesten ikke snakket med Anna gjennom hele tiden min her på FCC. Så sier hun at det er en plass til meg her om jeg vil. Muligheter skal finne meg, jeg trenger ikke å jakte etter dem. Gud gav meg nok veiledning hvert steg på veien. Hjelpes, om dette faktisk er hvor jeg skal være for den neste epoken av livet mitt så er det jo helt sykt! Med ekle ormer og alt for høy luftfuktighet. Heldigvis er det nydelige mennesker og nydelige strender. Om Gud kan bruke meg her så «let it be!».

Bekreftelse

Det jeg derimot ikke skrev ned i notatboken min var alle bekreftelsene jeg ville ha om Gud virkelig ville ha meg her i landet. Jeg sa litt halvhjertet til Gud; om du virkelig vil ha meg her så vil jeg at Anna skal snakke med meg igjen og spørre om planen min etter DTS en gang tid. Grunnen hennes for å spørre meg igjen må være at tanken ikke har forlatt henne. Jeg vil også at Bridgeta skal ta kontakt, hun som leder «Keep Safe» programmet. Jeg vil at de skal si at de vil ha meg der. Jeg la meg så for å sove.

Tror du ikke at jeg våkner opp dagen etter med en venneforespørsel fra Bridgeta på Facebook. Morsomt, tenker jeg og går så videre inn i dagen uten å tenke så mye mer over det. Vi er i en kirke på søndagen hvor jeg holder en tale. Etter talen sier jeg til Gud: «Hei du. Viss det er sånn at du virkelig vil ha meg i dette landet her så vil jeg at noen av kvinnene her i kirka kan si at jeg skal bli værende». Jeg tenker ikke så mye mer over det, og blir med en lokal jente for å plukke litt frukt. Når jeg så kommer tilbake med frukt i hendene hører jeg en av kvinnene si til de andre: «Alle andre kan dra, men hun Marte synes jeg skal bli værende». Jeg begynner igjen å le, for jeg var ikke en del av samtalen en gang. Jeg kommer bare gående og før de ser meg sier de at jeg må bli, mens alle andre på teamet kan dra. Gud er morsom som svarer på bønnene mine altså!

Så kom dagen hvor vi skulle reise. Jeg hadde stappet alle tingene mine inn i sekken min og ventet tålmodig på at resten av teamet skulle bli klar for avreise. Anna kom så bort til meg igjen og sa: «Marte, hva er planene dine etter DTS?». Hvorfor spør du, spurte jeg. «Tanken om at du ble værende forlot ikke hodet mitt, den har bare blitt værende», svarer hun. Jeg lo litt inni meg igjen og fortalte henne at jeg ba om at hun måtte komme en gang til og spørre om akkurat det om Gud virkelig ville ha meg her. Jeg fortalte henne også om bønnen jeg ba om at Bridgeta måtte ta kontakt, og venneforespørselen hun sendte på Facebook dagen etter. Vi pratet litt om mulighetene for å komme tilbake før hun viser meg boligene hvor de frivillige bor, og jeg muligens kommer til å bo i. Kjære vene Gud, tenker jeg i det jeg ser det. Det er lite hyggelig og trangt her inne. Hvor mye komfort må jeg gi opp for å følge deg? Du vet jo at jeg liker å ha det fint rundt meg, men det er jo tydelig at det ikke står i fokus her ... Det er praktisk og funksjonelt da, det skal de ha! Vi sier så hade og reiser til flyplassen. 

Noen dager etter at jeg kom tilbake til New Zealand får jeg så en e-post av Anna. Hun skrev at hun snakket med Bridgeta om den venneforespørselen hun sendte til meg på Facebook. Bridgeta forklarte Anna at det var veldig tilfeldig at hun i det hele tatt var på Facebook den dagen, og sendte en venneforespørsel. Det er liksom noe hun aldri gjør. Tilfeldig, eller Gud som svarer på bønnene mine om bekreftelse. Jeg fortalte så dette til min venninne som kjenner Bridgeta godt, og det bare detter ut av henne: «Wow, nei hun er faktisk aldri på Facebook, så dette må være fra Gud».

Når jeg så kommer tilbake til New Zealand så spør jeg min mentor gjennom DTSen om hun kan be over dette med meg. Jeg har selv veldig fred over å flytte til Vanuatu. Hvor sykt er ikke det? Jeg ville aldri i min villeste fantasi kommet på å gjøre det av egen lyst. Noe jeg lærte gjennom undervisningsfasen var at om du selv har fred over et valg, så la andre du kjenner, men ikke har personlig interesse i valget, om å be over det. Kjenner de på fred, får de et bibelvers osv. 

Når jeg snakket med mentoren min og fortalte henne om alle bekreftelsene jeg har fått fra Gud, men at jeg fortsatt tvilte, kommer hun med ordet hun fikk fra Gud: «Trust». Hun sier: «Marte, nå tror jeg tiden har kommet for deg å gi slipp på kontrollen, og stole på han. Du har hørt han ganske så tydelig, og alt du har spurt om som bekreftelse har han gjort. Det er i hans nåde. Likevel tror jeg tiden har kommet for deg til å akseptere det han sier, og stole på at han har kontroll. Det er begrenset hvor mye vi bør teste Gud».

Jeg visste at hun hadde rett. Den kvelden gav jeg Gud kontrollen på nytt over fremtiden min. Jeg overga alle de negative tingene jeg så ved å flytte til Vanuatu og ba om å få hans syn på saken. Måtte han la meg se de positive tingene ved kulturen, landet og kallet.

Tvil

Selv om jeg overga dette til Gud så kom det fortsatt tvilstanker snikende inn. Marte, er det virkelig Gud som kaller deg til Vanuatu? Hvor mye mer behagelig og trygt hadde det ikke vært å være hjemme? Hvordan skal du få penger til alt dette? Skal du virkelig stole på Gud og tro at han vil ivareta? Jeg måtte møte tankene med Guds sannheter. For Gud sier faktisk at han ikke skal la de rettferdige sulte. Gud trenger bare noen som er crazy nok til å tro at hans ord er sant, når han sier at han vil ivareta. Når vi overgir vårt liv og i verdens øyne mister livet, det er da vi faktisk finner det. Jeg har helt ærlig ikke forstått denne delen av bibelteksten før nå. 

Jeg føler virkelig at jeg legger ned eget liv her. Jeg overgir min kontroll over fremtiden, over økonomien min, over utvalget av potensielle ektemenn som sikkert er flere av alle andre steder enn Vanuatu ahah. Likevel minner Gud meg på at jeg bare trenger en, og at han vil lede han inn i livet mitt på riktig tidspunkt. Så har jeg visst overgitt min rett til å i det hele tatt få en ektemann også. Jeg vil mer enn noe annet at Gud kan bli æret gjennom livet mitt. Jeg vil ikke leve det til egen vinning, for det er bare 80 år her på jorden før det er ferdig. La meg bringe Guds rike til jorden den tiden jeg har.

I møte med spørsmål om hvorfor han sender meg til Vanuatu, minnet han meg om enn sang jeg har sunget siden jeg var en liten jente: "Jesus her er jeg, send meg. Jesus her er jeg, send meg. Jeg vil leve mitt liv, i tjeneste for deg. Jesus her er jeg send meg. Jesus har et spørsmål, og det lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Hvem vil bære budet om at Gud er kjærlighet? Si meg vil di være med?". 

I møte med all tvil og bekymring kommer han med sin fred og visshet om at han vil ivareta.

En annen kveld spurte jeg Gud; hvorfor meg? Han svarte tydelig: «Marte, liv vil bli forvandlet av det du sier til dem. Tenk bare på hvor mye JEG (Gud) kan gjøre med noen få setninger. Du må bare levere sannheten, jeg tar meg av resten». Jeg begynte å gråte når han sa det. For det var så sant. Det er virkelig ikke i egen kraft jeg går. Han vil gjøre mesteparten av jobben, jeg skal la han lede og teame opp med han. Han minnet meg så på hvordan det å ta over «Keep Safe» programmet oppfyller ordene jeg har fått om at jeg skal være en mor til nasjonene. Bringe frihet! Frihet i den grad at kvinner vet at de kan si nei, fordi de har en stemme som er verdifull. Deres mening er verdifull. Det er ikke fordi hvite mennesker kommer og vil tre ned sine verdier over hodet på dem. Men det er Guds sannheter. HAN er den som sier at deres stemme er verdifull. 

Jeg kjenner igjen og igjen at jeg burde studert mer og lært mer. Likevel sier Gud så tydelig: GÅ – jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si. Nå må jeg faktisk bare gå. Jeg må bare være lydig til hans kall. Jeg vet at jeg ikke kan vike unna. Jeg vil ikke vike unna. Da blir jeg som Jona som løper ifra Ninive. Jeg kan ikke si nei, jeg vil ikke.

Som kristne står vi sammen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Noen skal gå ut, andre skal være med å sende. Jeg har fått et konkret kall til å gå og trenger å vite om konkrete støttespillere som vil stå med meg i arbeidet. Organisasjonen jeg reiser ut for (Ungdom i Oppdrag) lønner ikke sine misjonærer. Derfor trenger jeg støttespillere som både vil stå sammen med meg i bønn og bidra økonomisk til tjenesten min i Vanuatu. Vil du være med å be og/eller gi for å gjøre dette prosjektet mulig? Trykk her: Bidra